Snart avreise...

Da er det på dagen en uke til jeg plutselig kastes ut i den store verden, rettere sagt Paris. Helt alene, på egne ben, uten å kjenne noen. At på til snakkes det her et språk jeg knapt kan presentere meg selv på, det til tross for å ha hatt det i fem år... Det høres kanskje rart ut, men dette har jeg valgt helt selv, tro det eller ei, men så har jeg jo et lite håp om at det skal bli verdt det til slutt. Jeg har nemlig planer om å komme tilbake (hvis jeg nå gjør det...) som en "femme francophone" og kanskje også en anelse mer selvstendig... Kanskje er det akkurat det jeg trenger, en forandring. Og samtidig er det godt å vite at jeg alltid vil ha de hjemme å komme tilbake til.

Så om en uke i dag er jeg altså på plass i Paris for å jobbe som au pair for en familie med fire (!) barn. Og igjen - dette har jeg valgt helt frivillig.