Au pair party og besøk!

Familien Vatels tre au pairer (gjennom tidene..): F.v. Sara (fra Spaina), meg og Fernanda (fra Mexico). Auguste har også sneket seg med på bildet..!

Her spises det min laksemiddag!

Norge omringet av Tyskland! Bokstavlig talt..! F.v. Saskia, Synnøve, meg, Synne og Fanny

Sorry kjedelig overskrift, men er vanskelig med den derre overskriften skal jeg si dere! Er liksom ikke ett ord eller en setning som er felles for alt jeg har gjort i det siste..! For har faktisk vært en nokså aktiv helg, har litt av hvert å fortelle, vært mye positivt, men også noe veldig dramatisk (overdriver ikke) og noe utrolig frustrerende (det kommer jeg tilbake til i hver minste detalj)! Så mye variert med andre ord, derav en litt kjedelig overskrift...

Først til det dramatiske.. Torsdag kveld skjedde det nemlig det ekleste jeg har opplevd så langt i min au pair-karriere. For etter det faste badet, skulle jeg som jeg alltid gjør ta på Auguste pysjamasen. Da ligger han på ryggen på et stellebord. Så har det seg sånn at han ofte har med seg saker og ting som blir liggende ved siden av han, da i hovedsak helt ufarlige lekebiler osv. Men det lå også en mynt der (han må ha tatt med tidligere) som han nå selvsagt ville leke med. Jeg prøvde selvsagt å ta den fra han, men det hjalp jo selvsagt ikke. Så sa jeg at han hvertfall ikke måtte putte den i munnen, men det skulle jeg kanskje ikke sagt, for det var jo nettopp det han gjorde, og borte var den! Jeg vet ikke om han svelget den med vilje, men ettersom han lå på ryggen, var det sikkert lettere at den gikk ned av seg selv.. Uansett om det var med vilje eller ikke, begge fikk i hvertfall panikk! Først virket det som om den var forsvunnet ned i magen, for han så bare forundret på meg. Men så plutselig gispet han etter pusten, hørtes ut som om han ble kvalt stakkar, så jeg (tror ikke jeg tenkte i det hele tatt) dro han med meg ned trappa mens jeg ropte på Rebecca. Hun kom jo selvsagt til med en gang og fikk snudd han opp-ned, og litt etter spratt mynten ut. Tok litt tid før jeg (og Auguste selvsagt) kom til meg selv, for det var en veldig ubehagelig opplevelse. Følte liksom det var noe jeg ikke var forbredt på, noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Så gikk det også opp for meg hvor lite som skal til før det går galt. Og hva hvis jeg hadde vært alene da det skjedde, hva hadde jeg gjort da!? Det tør jeg nesten ikke tenke på en gang. Etter kveldens dramatiske hendelse, gikk det altså opp for meg hvor stort ansvar jeg egentlig har...

Fredagen gikk mer rolig for seg, det er heldigvis sjelden man opplever så alvorlige situasjoner som gårsdagens, men må vel si jeg var enda mer engstelig enn vanlig i dag (turte knapt nok å la Auguste være alene ett sekund). Derfor gikk kanskje de første timene enda saktere enn vanlig i dag. Rebecca jobbet i nabohuset, slik hun gjør hver fredag. Ettersom Rebecca gikk mens jeg var oppe å lekte med Auguste, så brydde han seg ikke så veldig om at moren ikke var der. Men så da hun plutselig dukket opp, midt under pottetreningen, for så å gå igjen et par minutter senere, det gikk selvsagt ikke. Da fulgte det vel omlag 15-20 min med konstant gråt/roping fra Auguste. Naboene må vel ha trodd at det var noe alvorlig galt, for høres ganske fært ut. Så ikke så lett for meg, men begynner liksom å bli litt vant til det nå. Må sies at det ikke er så ofte det tar så lang tid før han slutter altså, vanligvis skjønner han at det ikke nytter etter et par minutter, men i dag var ikke en sånn dag. Og enten jeg prøvde å lokke han med div. fristelser (se på tv, grenaldine-saft, osv.), eller prøvde å ignorere han, så tok det altså nesten 20 minutter før han ga opp. Men så plutselig kom han bort til meg og ville ha nøtter (jeg må nemlig knekke de for han), det er noe av det beste han vet. Fikk også litt å drive på en stund, for inni en nøtt var nøtten spist av en larve av noe slag, som Auguste syns var veldig interessant! Det holdt vi på med helt frem til litt før 12 (det var visst veldig spennende det!), for da var det jo tid for å hente Stan til lunsj.

Ellers denne dagen, kan jo si at jeg ringte språkskolen for å høre hvilken klasse jeg skal begynne i på mandag, og fikk beskjed om at jeg er på nivå 3 (av 6), noe jeg er fornøyd med, for da er forhåpentligvis ikke alle sykt flinke, men samtidig er det liksom ikke helt nybegynner sånn at jeg lærer noe samtidig..! Det er jo ikke så dumt, liksom derfor jeg er der;) Bakte også kake til au pair party i morgen, den så hvertfall grei ut, men de har ikke "vanlig" hvitt sukker her, enten så er det brunt, eller så er det melis-aktig! Damen i butikken skjønte ikke hva jeg mente en gang! På kvelden kom Rebeccas foreldre, og vi hadde en hyggelig kveld med god mat (biffliknende kjøtt med sopp og god saus, namm!) og drikke (fikk vin nemlig, begynner å like det litt bedre nå..!).

En litt dårlig nyhet, er at jeg ikke har fått togabbonomentet mitt enda, så før den tid, må jeg vel betale billetter selv, og det er dyrt! Da er det jo ganske kjipt at jeg (eller Rebecca) har betalt for September til og med, så da blir det jo som å betale dobbelt! Veldig irriterende, men er vel ikke noe å gjøre med.. Burde vel sikkert vært enda kjappere med å få sendt inn søknad, men til mitt forsvar, så var skjemaet veldig komplisert, pluss at en del ting måtte på plass først (måtte f.eks. ha en bekreftelse fra skolen om at jeg er elev der frem til sommern). Dessuten, når jeg hadde fylt ut alt jeg skulle, måtte Rebecca, ettersom hun betalte, også fylle ut en del, og hun hadde det heller ikke så travelt med det. Så derfor fikk jeg ikke sendt inn søknaden før forrige lørdag, håper bare det ikke er noe problem med den, satser på at den hvertfall kommer i løpet av denne uka. En annen litt irriterende ting, er at jeg tror jeg har lus! Emma og Stan har nemlig hatt lus etter at jeg kom, og driver stadig med lusekurer, så kanskje ikke så rart. Her om dagen dro jeg nemlig (jaja, vet det er ekkelt!) en lus ut av håret:S Så nå må jeg vel gå til anskaffelse av lusekur jeg og, hvis ikke det går over av seg selv da, satser på det (er jo lov å håpe..)!

Så til det frustrerende; lørdag gikk jeg nemlig (tidlig ute som alltid), halv 12 til toget (skulle gå 11.56), enda det bare er rundt 5-6 minutter til stasjonen. Skulle nemlig på au pair party (de kaller det hvertfall det...) i dag kl to, og ville ha litt tid i Paris før det. Ettersom årskortet altså ikke har kommet enda, og jeg ikke har fler av de enkeltbillettene Rebecca gav meg, var jeg derfor nødt til å kjøpe billett på stasjonen. Alt gikk bra, helt til betalingen... Den ville nemlig ikke ta kortet mitt! Og den dumme maskinen tar selvsagt ikke kontanter, kun mynter, og hadde jo ikke med meg så mye som 13 euro i mynter (prisen for tur/retur-billett)..! Ettersom klokka da var kvart på, måtte jeg tenke kjapt hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg spørre folk om å veksle/låne meg penger, skulle jeg gå på toget uten billett og satse på at det ikke ville være kontroll, eller skulle jeg løpe hjem og hente mer penger. Lovlydig som jeg er, valgte jeg siste alternativ, og 11.54 var jeg tilbake. Da så jeg til min store frustrasjon at toget sto på perrongen, TO minutter for tidlig!! Selvsagt, den dagen i året toget skulle finne på å komme før tiden, var nettopp denne dagen! Hadde toget enda vært på min side av stasjonen, hadde jeg fint rukket å komme på, men man må nemlig krysse linja, for toget går i det andre sporet, så umulig å komme seg over der når toget allerede er på stasjonen.. Med andre ord, toget dro til Paris uten meg. Og den timen jeg satt på perrongen (orket nemlig ikke gå enda en gang tilbake til huset) og satt og var irritert på meg selv, kom jeg på at jeg jo egentlig ikke hadde trengt å betale for to billetter med en gang, og hadde hatt nok mynter til én billett! Så da ble jeg enda mer irritert! Men omsider, litt senere enn planlagt, kom jeg til Paris (selvsagt var det ikke noe kontroll på toget nå som jeg hadde billett...) og til au pair festen. Følte meg litt 'lost' med en gang, virket som om alle kjente noen eller snakket med noen, og vanskelig å bare bryte inn. Men tok ikke lang tid før en veldig søt dame (som jobber for europair, de som arrangerte opplegget) kom bort til meg, spurte hva jeg het og hvor jeg kom fra. Og da hun hørte jeg var norsk, tok hun meg straks med bort til en annen som også var norsk (lurer på om hun husket hvor alle var fra, for var veldig mange der..!), så da gikk det litt lettere. Hun het Synne og virket veldig hyggelig. Ble også kjent med en annen norsk jente, pluss noen fra Tyskland. Selv om vi ikke gjorde så mye annet enn å snakke om løst og fast, gikk tre timer fort, og klokka var plutselig fem..! Da begynte folk å avtale å dra ut på kvelden og piknik dagen etter, men det ble jo litt vanskelig for meg. For det første bor jeg jo en time unna, så litt stress å dra hjem, og så tilbake til Paris litt senere. Hvertfall uten togbillett. Merker at det er litt kjipt å bo så langt vekk..."Alle" andre bor liksom så sentralt.. Men en annen årsak er jo at det var litt kort tid å planlegge på. Og jeg hadde jo meldt meg (frivillig) til å lage middag denne lørdagskvelden, så det var litt dårlig timing. Merker det var litt kjipt å si nei, men kommer jo flere helger! Og når jeg blir litt bedre kjent med folk, kan jeg jo også overnatte i Paris, det hjelper jo veldig. Da jeg kom hjem, var det altså jeg som lagde middag! Det er ikke noe jeg har gjort altfor mye av (kanskje på tide..), så grudde meg litt da, kan man si! Så var det ikke akkurat taco som sto på menyen, men laks (måtte jo lage noe typisk norsk når jeg først skulle lage middag..)! Så var det hele 10 personer til middag, for Ferndanda kom også. Bortsett fra noen litt moste poteter, så må jeg si meg godt fornøyd med resultatet! Ble nesten litt overrasket, for var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd! Det falt absolutt i smak hos franskmennene (og meksikaneren), de skrøt veldig av at det var så godt (tror de bare har smakt røkelaks), så var det også veldig passe beregnet..! Så veldig glad og litt lettet over at det gikk så bra som det gjorde. Men skal ikke ta all æren for det, hadde nok ikke klart det uten pappa, som har hatt en del spørsmål å svare på i den siste tiden. Så tusen takk:)

Sorry, dette innlegget blir veeldig langt, heldigvis var ikke dagen i dag hverken så dramatisk eller så frustrerende som de foregående. Dermed er det heller ikke så mye å fortelle, og det passer jo bra, for nå er dere (hvis dere fortsatt henger med..?) sikkert lei av å lese. Men har hvertfall hatt en veldig deilig dag i dag. Nesten vært ute hele dagen, for var (nok) en varm dag med skyfri himmel. Så vi solte oss litt, spilte div. spill, UNO selvfølgelig og ballspill. I dag kom Sara, au pairen familien hadde i sommer, koselig å treffe henne igjen også:) Nå var jeg vel flink til å holde meg kort!? Hadde sikkert klart å skrive litt til, men har seg sånn at skolen begynner i morgen (!), så jeg må se å få meg litt søvn nå!

Ha det bra så lenge, folkens!