Karpe Diem

Allerede midtveis i denne uka, og jammen ser det ikke ut til at det blir nok en frihelg på meg..! Yeeeey! Ikke noe påskeferie her foreløpig, men er faktisk langhelg nå til helga, dermed drar familien til Beauvoir. Fikk tilbud om å være med, og sa jeg også godt kunne det siden jeg jo må ha fri en del i mai. Tenkte liksom for å veie opp litt (og ha noe å forsvare meg med hvis jeg plutselig ikke får fri når jeg må ha det..). Men så sa Rebecca bare at det ikke var nødvendig og at det ikke gjorde noen forskjell. Hun sa at det er i hverdagene hun trenger meg, med mindre det er en barnevaktjobbing i helgen. Så da tror jeg vel at jeg blir hjemme da;)

Egentlig kunne jeg dratt bort denne helgen, har nemlig planlagt en tur til La Rochelle der mamma har en fransk venninne. Har veldig lyst til å dra å besøke henne og mannen, ikke minst byen der de bor..! Men visste jo selvsagt ikke før i dag at jeg fikk fri, så litt sent å dra bort nå. Først måtte jeg jo funnet ut om det passer for dem denne helgen, og så måtte jeg funnet en billett. Noe som mest sannsynlig ikke er altfor billig når man kjøper det to dager på forhånd. Skulle ønske de kunne gi meg beskjed litt tidligere om sånne ting, dumt at de ikke skjønner min situasjon. Er liksom ikke så greit for meg å bare ta en spontantur til La Rochelle sånn uten videre. Ting må planlegges! Hvertfall i min listepregete verden;)

Uansett gjør det jo ikke så mye å bli hjemme og da, deilig det og..! Mange gode venninner å være med og mye gøy jeg kan gjøre. Kanskje jeg kunne dratt ut en tur også, nå begynner det å bli en stund siden.. Ser hvertfall frem til helgen enten den tilbringes her eller der!

Merker humøret mitt går litt opp og ned; noen dager godtar jeg det meste, og synes alt går greit, andre dager lengter jeg bare bort fra alt sammen og klarer nesten ikke vente på å komme hjem. Men heldigvis føler jeg det ikke sånn så veldig lenge av gangen da. Så skal nok holde ut de tre månedene som er igjen.. Hjelper selvsagt at det skjer litt ting fremover, har jo et par besøk å glede meg til, samt at jeg jo forhåpentligvis skal både en tur til Køben og til La Rochelle. Og har selvsagt også mange helger med mine gode venninner i Paris..! Det er jo ikke så rent lite! Gleder meg sånn til å kunne sitte i parken til sent på kveld og kunne vandre gatelangs i sommerkjole! Det skal bli godt! Faktisk så har jo våren absolutt kommet hit, forrige uke var helt fantastisk bra og varm, denne uken har vært mer skiftende. Veldig blandet, er sol det ene sekundet, regn det neste. Og en helt utrolig sterk vind..! Håper den gir seg snart og at været stabiliserer seg.. Det gjør det nok snart, og tenk, i morgen er det alt 1. april! Herlighet, så fort tiden går!

Som jeg har nevnt tidligere, har jeg i senere tid lagt bedre merke til alt det koselige og fine med "barna mine". I starten fokuserte jeg mer på alt det kjipe og hvor mye vanskelig jeg måtte hanskes med hele tiden. Nå går jo alt mye lettere, barna er mye lettere å gjøre nå enn i starten. Naturlig nok, kanskje. Skal ikke legge skjul på at det fortsatt er slitsomt og vanskelig innimellom, men går mye lengre for hver gang nå. Dermed opptager jeg alle de søte tingene de gjør. Særlig minsten Auguste da, kanskje siden jeg er mest sammen med han. Han er veldig klengete, vil sitte på fanget, vil bli båret over alt, etterlikner meg, prater med seg selv (særlig på do!) er veslevoksen, jakter på løven som er ute i hagen, vil at jeg skal tegne for han, vil bli med meg over alt, kysser meg (!) osv. Det var en lang setning! Her om dagen kom han opp og banket på døra mi etter at jeg var ferdig på "jobb" og ville sove sammen med meg! Hadde nesten ikke hjerte til å avvise han heller;) Virker som om han er glad i meg og at jeg spiller en rolle i livet hans. Og merker jeg er blitt veldig glad i han også. Når han gjør sånne søte ting, så er liksom alle rampestrekene han gjorde rett før helt glemt. Rart det der;) Og lurer på om han kommer til å merke at jeg ikke er der mer når jeg drar. Om han kommer til å savne meg. Trist hvis han glemmer meg helt, men er vel for mye å forlange av en toåring?

Forresten et lite gullkorn fra Auguste jeg vil dele med dere: Han vil nesten alltid ha tingene som står på hylla ved siden av stellebordet der jeg kler på han. Og i går da jeg tok på pysjen, ville han ha helikopteret som stod der. Eller "Ekoter" som han sa da;) Så lo jeg litt og spurte han hva det heter (samme ord på fransk..). Så gjentok han "Ekoter" mange ganger. Så sa jeg "Heeeliikoooopteeer" (langsomt altså). Og så spurte jeg han igjen hva det heter, og fikk til svar: "S'il te plait" (= Vær så snill). Vi er nemlig veldig opptatte her av å si 'vær så snill' og 'takk' når man skal få noe, så han trodde vel det var svaret;)

Tenker mye på hvordan det blir å komme hjem, plutselig bare ha seg selv å tenke på. Ingen som forlanger at jeg skal gjøre alt for dem til en hver tid. Alt på andres premisser. På en måte blir det jo som om en stor byrde tas av mine skuldre, og godt er det. For det er jammen litt av et ansvar jeg har i denne jobben. Mer enn jeg var klar over før jeg kom. Så det å plutselig ikke ha andres liv å passe på i tillegg til sitt eget, det kan bli ganske deilig. Samtidig merker jeg det blir rart. Har på en måte vendt meg sånn til dette livet, er så rutinepreget, så automatisert. Blir veldig merkelig når klokka blir halv fem og ingen skal hentes, syv og ingen skal bades. Men skal bli utrolig fantastisk godt, det begynner jeg å merke. Krever energi av meg på en helt annen måte enn jeg har opplevd før. Blir psykisk sliten. Så hadde nok ikke fortsett videre i denne jobben enda et år, selv ikke om jeg hadde fått en million. Eller jo, da hadde jeg vel kanskje gjort det:P Men pointet er at ett år er mer enn nok. Angrer ikke, på ingen måte. Denne tiden har gitt meg en enorm erfaring og mange fine opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Men klarer seg nå. Gleder meg til å komme hjem!

Likevel vil jeg prøve å ikke tenke så mye på å komme hjem, da savner jeg det bare enda mer. Sier til meg selv hele tiden at jeg må bli flinkere til å sette mer pris på det som skjer her og nå. Det skjer jo noe å glede seg over hver dag! Ikke minst det faktumet at man får oppleve en ny dag.. Så frem til sommeren, skal jeg forsøke å være mer glad og takknemlig over dagen i dag, og ikke bare lengte etter alt som skal skje. Eller grue meg for den saks skyld;) Ta en dag av gangen, og grip den!

Karpe Diem;)