Når enden er god...

...er allting godt, heter det. Jeg håper virkelig "enden" på oppholdet mitt her er god, for i det siste har det vært en del mindre gode opplevelser.

Dårlig opplevelse nr 1:
Mandagen var i og for seg en grei dag, helt til barna skulle se film etter at de var kommet hjem fra skolen. Jeg pleier jo vanligvis å se sammen med dem, men ettersom det er i rommet ved siden av, og de tross alt var alle sammen, tenkte jeg de kunne være alene. For jeg hadde nemlig en prøve jeg gjerne skulle øvd til, så jeg ville benytte tiden til hvert fall forsøke å forberede meg noe til den. Det var ikke gått mer enn maks 5 min da det er hyling fra naborommet. Igjen var det dét som alltid pleier å skje: Auguste erter Stan, som svarer med å slå/sparke osv, noe som fører til at Auguste begynner å gråte. I løpet av den tiden de var alene (kanskje en halvtimes tid), er jeg sikker på at jeg var inne å snakket til de/trøstet, minst 10 ganger. Dermed ble det ikke så mye øving for min del, kunne like gjerne sittet der sammen med de. Fikk heldigvis fortsatt øvingen da barna var i seng rundt kl ni, men da jeg slukket lyset i elleve-tiden, var jeg absolutt ikke sikker på om jeg var ferdigøvd.

Dårlig opplevelse nr 2:
Tirsdag morgen gikk jeg til toget som hver skoledag, ca 8.45. Men da jeg kom til stasjonen, synes jeg det var merkelig lite folk der i forhold til hva det pleier å være på den tiden. Og ganske riktig, det hadde den naturlige årsaken at toget som skulle gå 9.01, nei det kom ikke. Jeg måtte vente en time på neste tog! Hvordan "alle andre" hadde fått med seg det, og ikke jeg, det vet jeg ikke. Forsøkte å spørre en dame, men litt usikker på om jeg helt forstod hva hun sa til svar. Uansett hadde jeg ikke noe annet å gjøre enn å vente på neste tog, så det ble det en lang og svært kald time på togstasjonen der jeg fordrev tiden med musikk/verb-terping. Da toget kom en time senere, var jeg ganske forfrossen, det tiltross for skjerf og hansker, tror ikke jeg "tinte" i løpet av togturen en gang! Ganske nøyaktig kl 11 var jeg i Paris, dvs. når timen startet, så løp til t-banen (linjen jeg tar er selvsagt laangt unna der togene går), der jeg hadde min første dose flaks for dagen, for rakk banen akkurat. Det resulterte i at jeg ikke var mer enn ti min forsent ute til timen, og prøven startet ikke før halv 12, så det rakk jeg heldigvis fint. Selv om jeg må si det var litt vanskelig å skulle konse om prøven, så hvordan det gikk, det gjenstår å se... Fikk hvert fall til en del, men mye jeg var usikker på også. Heldigvis er prøven bare for vår egen del, den teller ingenting. Da jeg kom hjem fra skolen, fikk jeg høre av Rebecca at det var streik i dag, noe som forklarte min irriterende togopplevelse tidligere på dagen. Hun sa at de ofte gir sånne beskjeder på radio og tv, men at de ikke hadde fått det med seg, hvis ikke så ville de jo sagt fra til meg. Det forklarte jo hvorfor jeg så og si var alene på stasjonen.... På kvelden var det nok en gang en gjeng viltre unger å ta seg av. Tror seriøst Auguste gråter 5 timer per dag.

Dårlig opplevelse nr 3:
Lite ante jeg da jeg stod opp i dag morges at denne dagen skulle inneholde en av de værste opplevelsene så langt.. Onsdag er jo dagen barna har sport, og i dag skulle Rebecca dra med Emma til skolen, for de hadde noe opplegg for foreldrene forstod jeg det som. I mens skulle jeg være hjemme med de tre andre barna, sørge for at Stan og Max var klare for tennis kl 12, da moren skulle komme tilbake for å kjøre de. Det skulle man jo tro var overkommelig. Men tro omigjen, for den gang ei. Det tok ikke mer enn 10 minutter etter at Rebecca var dratt, før Auguste hyler (denne gangen er det ikke pga Stan..). Jeg var nemlig oppe to minutter, for å de to eldste om å ta på seg treningstøy, mens Auguste spiste frokostblanding på kjøkkenet (hvertfall det han gjorde da jeg forlot han). Men da jeg kom løpende til da jeg hørte gråtingen, var det visst ikke frokostblandingen Auguste hadde spist.. Det var en av klinkekulene til Stanislas (som ligger strødd rundt i huset..)!! Skjedde jo en liknende hendelse for ikke så lenge siden, men da var jeg jo ikke alene. Jeg forsøkte å snu han opp-ned, slik Rebecca gjorde sist, men det kom ikke ut noen klinkekule. Heldigvis pustet han normalt, noe som nok betydde at kulen allerede var nede i magen. Jeg var jo nødt til å ringe Rebecca, noe som var litt flaut, ettersom hun nettopp hadde dratt. Følte liksom at jeg ikke klarte å være alene med barna uten at noe gikk galt. Også dumt, ettersom Emma hadde det opplegget på skolen. Rebecca snudde selvsagt med en gang, da jeg forklarte hva som hadde skjedd. Hun ringte legen, som sa vi bare måtte la den komme ut av seg selv... Selv om det kunne skjedd når som helst, var det jo typisk at det var akkurat da jeg var alene med han. Hva Rebecca tenkte, vet jeg ikke, men hun virket hvertfall ikke sint på meg. Hvis hun var sint på noen var det mer på de tre andre: Auguste, fordi han ikke hadde lært fra forrige gang at man ikke skal putte småting i munnen (men vanskelig ettersom han jo er så liten), Stan, fordi han har klinkekuler strødd overalt, og Max, fordi han burde hjulpet meg. Er veldig glad for at det gikk så bra som det gjorde, men fikk meg nok en gang til å tenke på det enorme ansvaret jeg har i denne jobben. Det er ganske skummelt.

Med andre ord, vi er bare halvveis i uka, og allerede er det skjedd så mange ekle/vanskelige situasjoner. Hvordan skal dette gå..? Får inderlig håpe jeg har fått min dose... Hvis ikke så ser jeg ikke så lystbetont på tiden fremover. Det tar på å være (uerfaren) firebarnsmor. Atpåtil skal jeg liksom gå på skole og forsøke å lære fransk.. Det er av og til litt for mye for meg, føles litt håpløst av og til. Men så må det jo sies at jeg jo har hatt mange fine opplevelser med barna også, ikke misforstå, men de virker litt langt unna noen ganger.

Kan forøvrig legge til at det snart er ferie her, da skal vi (selvsagt) til Beauvoir. Blir litt deilig å komme litt vekk, har også fått høre at søstrene til Rebecca vil være der denne gangen med sine familier. Hun ene har visst også en au pair, så håper hun er grei.. Samtidig blir det nok mye jobb på meg, slik at jeg kan få fri når pappa kommer i november. Det betyr også ti dager uten data..:S så da vet dere hvorfor det ikke blir så mange innlegg på bloggen fremover (satser på å legge ut et innlegg før jeg drar), men kommer sterkere tilbake.

Men nå må jeg tilbake til det som nå er hverdagen min; jeg har en bunke tøy som skal strykes og barn som skal oppdras. Følte det ble et ganske miserabelt innlegg, får håpe det ikke blir så mange flere slike. Selv om jeg var litt langt nede i sted, så varer ikke det så lenge av gangen, er jeg ved bedre mot nå allerede.. Jeg skal ikke gi meg så lett!