Back in reality...

Ingenting varer evig, det er sikkert og visst..!

Her jeg sitter en onsdag formiddag (eller: det var onsdag formiddag da jeg startet dette innlegget, men pga en rekke avbrytelser er det nå blitt onsdag kveld), føles dagene med pappa laangt unna allerede. Og det er faktisk bare noen få dager siden. Må nok en gang forsikre om at jeg har det bra her, og kan på noen måte ønsker å klage over min situasjon. For å si det sånn, ingenting slår fjorårets skoleår, det var lange dager og travle tider (med skole, lekser, prøver, jobb, kjøretimer og trening). Men jeg blir sliten på en litt annen måte her nede.. Jeg blir sliten av det store ansvaret som ligger i denne jobben, det tar på en (liten) nittenåring. Allerede hatt et par ubehagelige opplevelser med Auguste, som fikk meg til å innse det. Jeg føler meg nesten som mammaen noen ganger. Og bare det å bo og å være sammen med barn hele tiden, med leking, krangling, skriking og gråting rundt seg konstant, det blir man også sliten av. Stadig småvondt og ør i hodet. Og så er jeg jo nødt til å "kjefte" på de i ny og ne (les: ofte) også da, noe man også blir sliten av. Føler meg av og til som en skikkelig sint sutrekjerring, noen ganger er det som om alt som kommer ut av munnen min, er kjeft! Prøver så godt jeg kan (uavhengig av min sinnstemning) å virke blid og munter hele tiden, men ikke alltid like lett. Særlig ikke når man forsøker å oppnå det resultatet at barna faktisk gjør som jeg ber om. Da har jeg erfart at jeg ganske så ofte må ty til sinnastemmen. Det at det i tillegg må gjøres på fransk, er også slitsomt, for er så frustrerende når jeg ikke finner de riktige ordene osv. Så er det selvsagt lange dager innimellom, slik som i dag, og selv om man ikke gjør så mye fysisk tungt arbeid (annet enn å bære Auguste opp trappa når han ikke vil gå selv, osv..), så blir man sliten.. Puh! Det vakke småtteri..! Men jeg holder ut;)

Ellers denne uka har det vært et par dager med skole, gått greit, men litt vanskelig det vi holder på med nå, preposisjoner ved ulike tider. Funker i teorien, men verre i praksis... Som mye annet. Men av og til synes jeg at jeg kan "høre" hva som er riktig, og det er vel et tegn på at jeg begynner å få inn språket mer?? Liker i hvert fall skolen ganske godt, ikke minst fordi det innebærer en tur til Paris og et par timer før og etter hvor jeg kan gjøre andre ting. Som i går, da møtte jeg Synne til lunsj..! Det ble jo ikke mer enn en times tid, men det viktigste er jo bare det å treffes..!

Dagen i dag, onsdag, kanskje ukas verste dag, har vært lang og (som jeg begynte innledningsvis) veldig slitsom. Føler stort sett jeg har jobbet i ett, annet enn under måltidene. Eneste fordelen med onsdager, er at jeg ikke trenger å stå opp så tidlig som ellers. Sto opp i nitiden i dag, dusjet, spiste, og så var arbeidsdagen igang rundt kl ti. Hadde et par arkitekter her på morgenen i dag, for vi skal pusse opp badet. Mens Rebecca viste de rundt osv. skulle jeg da ta meg av den viltre ungeflokken. Riktignok klarte jeg å unngå at noen begynte å gråte, men det var løping og skriking rundt i huset. Jeg forsøkte å roe dem ned, og få dem til å skifte til treningstøy, noe jeg faktisk (etter en stund) lyktes ganske bra med. Da besøket var gått og Rebecca kom til, var jeg allerede da ganske utslitt. Og arbeidsdagen var så vidt begynt... Da Rebecca skulle kjøre/hente på tennis, måtte jeg forsøke å oppholde Auguste, så han ikke så moren dra. Han vil nemlig alltid bli med, og når han ikke får det, pleier han å bli helt umulig (selv om det har bedret seg i det siste). Det er lettere sagt enn gjort. For selv om vi begynner på en film, betyr ikke det at vi kan se den sammenhengende en times tid. Nei, etter 5-10 min, reiser Auguste seg. Jeg spør hvor han skal, så svarer han "pause" (= at jeg skal sette filmen på pause). Enten så vil gjøre noe annet, eller finne moren, eller ha en flaske kakao, eller på do (i dag måtte han seriøst på do konstant!), eller..... Alltid ett eller annet. Og da vi har pauset filmen, kommet ned, så tar det 5 min igjen, så vil han se film. Sånn holder det på! Etter lunsj, som i dag var enda senere enn normalt, grunnet Emmas tennistrening, mistet jeg attpåtil min lille fritid mens Auguste sov. For Stan spurte om å dra en tur i parken, og moren ber da selvsagt meg om å bli med. Nei, hun kan da for all del ikke dra selv, jeg forstår da det (les med et snev av ironi..). Så da ble det litt over en time der i steden. Var jo forsåvidt greit nok det, fikk i det minste litt frisk luft og beveget meg litt. Tenk positivt nå, Kristine. Da vi kom tilbake derfra, så jeg mitt snitt til å stikke opp på rommet mitt og begynte på dette innlegget. Det varte ikke lenge før jeg hørte Auguste rope nedenifra. Så var vi på'an igjen. Og slik har det gått resten av kvelden. Merker på sånne dager at jeg blir litt lettere irritert enn vanlig, noe som kanskje er litt dumt, ettersom jeg nok har en del tilsvarende dager som denne framover. Er liksom ikke halvveis i oppholdet her en gang.

Ellers så røk planen om en sosial helg i Paris, for vi skal nok en gang til Beauvoir. Ikke at det er såå ille, men det betyr sammenhengende mye jobb og mange nye mennesker å forholde seg til. For denne gangen er det ikke familien til Rebecca, som jeg nå har møtt en del, men venner av dem. Tror vi snakker om 4-5 andre familier. Dvs. mange barn, dvs. mitt ansvar. Alene. Ingen andre au-pairer å dele jobben med denne gangen. Forhåpentligvis betyr det også mange lekekamerater, slik at barna klarer å underholde seg mest mulig selv, men jeg får nok litt å gjøre ja, like greit å innstille seg på det først som sist.

Kanskje ikke det mest muntre innlegget jeg har servert dere, men det blir dog av og til noen slike. Må jo få ut litt av det jeg føler og tenker, så sier det som det er. Er ikke alltid like gøy, jeg innrømmer det. Men så er det jo mye morro og mange nye opplevelser og erfaringer jeg får prøvd meg på, ikke minst nye bekjentskaper - ting som veier opp for ikke fullt så morsomme episoder. Så ikke overdramatiser det når jeg blogger på dager som denne, i morgen er jeg ved nytt mot! De negative tankene er der heldigvis ikke så lenge om gangen. Men må vel få lov til å si fra når jeg er sliten og ikke er helt i toppslag også? Det er vel liksom litt av pointet med bloggen - fortelle dere hvordan jeg har det..!

Skål!

Måtte neste innlegg bli både lystig og positivt!