Ups and downs...

Så var ferien helt over for denne gang, og ligger nå bare som et friskt minne i hodet mitt. Et av de bedre, det er sikkert og visst! Blir glad når jeg tenker på de siste par ukene, men også litt trist ettersom det hele er over, og fordi det er så lenge til jeg ser mange av dere igjen... Også familien fant jeg ut i går. Jeg trodde jeg skulle se dem allerede i vinterferien i februar, men et sted har komunikasjonen sviktet, for min franske vertsfamilie skal nemlig på skiferie akkurat samme tid. Inkludert meg. Trengte virkelig ikke den slengt i trynet, klarte å oppføre meg noen lunde "profesjonelt", og holdt meg rolig mens jeg sa spørrende at det var akkurat samtidig som jeg fikk besøk. Inne i meg derimot var det kaos, frustrasjon og fortvilelse. Sånn som jeg hadde gledet meg til de dagene, til å ta med familien rundt og vise dem mitt Paris. Alt av planene og forventningen har nå bare rast sammen. Men det verste er likevel å tenke på at pappa allerede hadde kjøpt og betalt billetter. Heldigvis bare flybillettene og ikke hotell, men likevel, for fire personer blir det jo litt penger (selv med billige Ryanair-billetter...). Føler liksom det er mest min feil, at jeg burde vært litt flinkere til å mase for å finne ut om vi skulle være hjemme da osv. Men jeg har spurt, det har jeg virkelig, opptil flere ganger også. Problemet er bare at Rebecca og David ofte ikke planlegger så lenge i forveien, så hver gang jeg har spurt, har de bare sagt at det sikkert skal gå greit. Så jeg fikk inntrykk av at det var i orden, og gav "klarsignal" til pappa om å kjøpe billetter. Fordi for å sikre seg de billigste billettene, må man jo være tidlig ute... Derfor ble jeg litt irritert og ganske lei meg når Rebecca i går slapp bomben om planene våres for vinterferien. Jeg prøvde meg også på om ikke jeg kunne komme litt senere, for David skal nemlig ikke opp før helgen etter, dvs. at hadde jeg dratt med han, kunne jeg vært noen dager med familien min først. Men det gikk ikke, for da fikk visst ikke Rebecca stått på ski, for hun kunne ikke ta seg av alle fire barna på en gang. Det faktum at hun minst ville fått 5-6 dager til å stå på ski etter at jeg var kommet, det var ikke noe hun tenkte over. Eller brydde seg om. Nei, jeg var helt nødt til å dra opp sammen med henne og ungene. Synes nå kanskje hun er en smule lite samarbeidsvillig jeg da, men det er nå bare mitt synspunkt.

Til tross for at det er litt vanskelig, hvertfall nå før jeg har fordøyet det, prøver jeg å se det positive med å dra bort i vinterferien (ett av mine nyttårsfortsett er nemlig å bli mer positiv..!):
- jeg får opplevd nye steder, Alpene (både fransk og sveitsisk del tror jeg) og kanskje også Lyon, for skal kanskje besøke søsteren til Rebecca de siste dagene i ferien
- jeg får vist den franske familien hvor fantastisk god jeg er til å stå på ski (det innebærer jo at jeg får stått på ski i det hele tatt), tror nemlig de tror at alle nordmenn er sykt gode på ski (da får nok jeg motbevist den påstanden..)
- jeg får kanskje jobbet meg opp litt fri så jeg kan være sammen med familie og venner når de (forhåpentligvis) får tatt turen senere

Det var vel egentlig bare denne dramatiske hendelsen jeg ville fortelle om i dette innlegget, ellers er det ikke så mye som har rukket å skje de siste to dagene etter at jeg var tilbake på jobb. Har vært på skolen både i går og i dag, noen gamle har sluttet og noen nye har begynt i min klasse. Tøff jobb det her, virkelig ikke alle som holder ut et helt år. Skjønner det godt, ikke alltid like lett, men jeg er sta som et esel, og har ikke tenkt til å gi meg så lett. Selv om jeg var inne på tanken om å bytte familie når jeg fikk beskjeden om at vinterferien røyk... Neida... Joda... Neida...

Syns forøvrig rakkerungene har vært rene englebarn i det siste. Vel har det bare gått et par dager, spør meg igjen i morgen og svaret blir noe helt annet (da skal jeg nemlig være hjemme med alle fire hele dagen, puh..). Men faktisk så har de oppført seg eksemplarisk i går og i dag. Nesten ikke noe gråting. Bare nesten, men selv det er en sensasjon her. Var faktisk litt engstlig for at barna (da særlig Auguste) skulle "glemme" meg litt etter et par uker borte fra dem. Men de ser ut til å huske meg så godt som bare det..! Auguste er fremdeles klengete, vil sitte på fanget, holde meg i hånda, bli båret opp trappa osv. Og en annen ting han har begynt med som er litt komisk, er at han hærmer en del etter meg..! F.eks. når han og jeg er i øverste etasje og jeg roper ned at de andre må komme å bade, roper han det samme som meg rett etter at jeg har sagt det. Også tonefallet etterlikner han, og sier det så voksent og strengt som en toåring kan høres ut. Litt søtt egentlig..! Liker også forholdet mellom Stanislas og meg om dagen. Han vil ha hjelp av meg til å kle av og på seg (mens han lager babylyder..!) og han vil at jeg skal kile han før han legger seg. Så vidt jeg kommer meg unna tilslutt! I dag ropte han på meg fra badet mens jeg satt og så film med Auguste og Emma, og ville at jeg skulle komme. Trodde det var noe spesielt, at jeg skulle gi han et håndkle eller noe sånt, men nei, han ville rett og slett bare at jeg skulle sitte der hos han mens han badet. Så bablet han i vei og spurte meg masse spørsmål om hvor gammel jeg er, hvilket år jeg er født, hvilket år alle i familien min er født, osv. Han syns det var litt rart at han som er født i 2004 er mindre enn meg siden jeg er født i 1990. Siden det første tallet er større enn det siste. Rart hvordan en femåring tenker.

Sånn, da har jeg fått ut litt agresjon og fustrasjon, og føler meg faktisk litt bedre. Sa til meg selv (som alltid) at dette skulle bli et kort innlegg, men rart det, når man begynner å skrive, strømmer det på. Bloggen fungerer som en slags terapi for meg. Så kom på at jeg jo kunne si at jeg føler meg som "supernanny" om dagen også, for at det ikke bare skulle bli dårlige nyheter... Synes generelt jeg takler jobben min ganske bra, selv om det jo kan svinge veldig. Så får vi se i morgen om jeg føler det samme...

Dessuten har gårsdagens kjipe nyhet ført til at jeg gleder meg desto mer til at jeg får besøk av Eline til helgen! Blir fint å se et kjent fjes (ikke at det var så lenge siden forrige gang), blir fint med litt søstertid. Vi har faktisk aldri vært sammen bare oss på denne måten før, så gleder meg veldig til det! Litt jobb slipper jeg ikke unna, men tror likevel det skal bli noen fine dager:)

Da tror jeg vi sier godnatt for denne gang, for trenger noen timers søvn før morgendagen.

NATTA!