Auguste ♥

Har jo lenge lovet dere et innlegg om minstemann Auguste, og når passer det vel bedre enn nettopp i dag, på bursdagen hans!? Han fyller nemlig tre år i dag:D

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg til tider har klaget og irritert meg over at jeg kom til en familie med et såpass lite barn. For ja, det er mye jobb, kanskje mer enn jeg hadde regnet med på forhånd. I starten måtte jeg skifte bleier og legge han i tillegg til de oppgavene jeg fremdeles har, bl.a. å kle på han, bade han og rett og slett være med han. Tør/kan nesten ikke gå fra han et sekund, i frykt for at noe skal skje. Har jo også som sikkert de fleste har fått med seg, hatt et par ganske så ekle episoder som inneholdt både mynter og klinkekuler...

Men til tross for at det til tider er slitsomt og at jeg ofte føler at han ikke setter stor nok pris på alt jeg gjør for han, så er det ikke dette jeg kommer til å huske han for. For jeg får så utrolig mye igjen for alt slit og strev. Som når han kommer løpende mot meg og omfavner meg etter at jeg kommer hjem etter en helg i Paris, når han roper på meg nedenifra og trenger min hjelp når jeg er en snartur på rommet, og når dagmammaen forteller at han gråtende har spurt etter meg i barnehagen. Slike opplevelser veier så absoutt opp, og vel så det, og får meg til å glemme de mindre positive tingene. Jeg føler meg til nytte og nødvendig, jeg er en naturlig del av livet hans. Derfor vil jeg våge å påstå at det blir litt rart for han når jeg drar. Kanskje ikke helt som å ta fra han mammaen, men jeg tror (og håper) han vil merke at jeg drar. Hvertfall til å begynne med. Men jeg vet at han er liten og kanskje vil glemme meg helt etter en stund. Men minnene jeg har kan ingen ta fra meg.

Auguste er en oppegående, sta og livlig treåring. Nå kjenner jeg ikke så veldig mange på hans alder, men sammenliknet med tremenningen hans, snakker han ekstremt mye mer og virker generelt litt smartere (men nå kan det jo selvsagt hende at det er tremenningen som ligger litt under gjennomsnittet og ikke omvendt...). Jeg blir i hvertfall overrasket over hvor bra han snakker. Hallo, jeg som er 17 år eldre snakker til tider dårligere fransk enn han! Han er også veldig bestemt og er vanskelig å overtale hvis han først har bestemt seg for noe. Det er vel dét man kan kalle trassalderen. Likevel syns jeg han etter hvert har blitt flinkere til å høre og godta at jeg faktisk bestemmer over han og ikke omvendt;) Og viktigst av alt er han en munter og stort sett glad unge som tenker på og bryr seg om alle rundt seg. Særlig dyr og babyer. De snakker han til med så lys stemme han klarer og spør: "Ca va bebe/chien (Går det bra baby/hunden)?

Noe av det søteste Auguste gjør, er også når han hermer etter meg og gjør stemmen sin mer "voksen". Som når jeg oppgitt roper på de tre andre at de skal komme og bade, gjentar han det etter meg på samme måte. Det samme gjør han når foreldrene eller jeg kjefter på en av søsknene, så gjør han det samme med morsk stemme. I tillegg sier han også ofte ting til meg som jeg pleier å si han. F.eks. da jeg spilte fotball med Stanislas, ropte han: "Attention, Kristine, tu vas tomber!" (Vær forsiktig, Kristine, du kommer til å falle!). Da ler jeg godt for meg selv og sier takk for at han passer på meg. Det samme gjelder hvis jeg har et sår e.l. så spør han forskrekket hva som har skjedd. Han spør også ofte om jeg har falt på skolen, eller om det er noen som har vært slemme mot meg. Må nesten bare spille med, lettere det enn å si at egentlig så er det bare fordi jeg biter negler (eller, rundt neglen rettere sagt..).

Han er også veldig sjenerøs med kyssene og noen ganger omfavner han meg og prøver å kysse meg på munnen! Hvis han får det til, så ler han godt etterpå og sier at jeg er kjæresten hans. Det sier han også noen ganger når jeg ber han om å si 'vær så snill' og 'tusen takk'. Av og til så legger han til: "Merci, l'amoureuse de ma vie" (Takk mitt livs kjærlighet). Gjett om han kommer til å få draget på damene når han blir eldre, det tror jeg hvertfall!

Så er han jo bare verdens søteste da med sine store blå øyne og blonde hår. Man må jo bare la seg sjarmere. Av og til tuller jeg med han og sier han er så søt til å spise opp. Så spør jeg han om jeg ikke vær så snill kan få lov til å spise et øre. Da sier han at det kan jeg dessverre ikke, for han trenger begge to. Dessuten er de for harde til å spise, i følge han.

Noen ganger når vi ser på film (stort sett en film vi har sett 1000 ganger og som jeg derfor kan utenat), begynner jeg å synge med når det er en kjent sang. Først så sier han at jeg må slutte å synge, men da jeg later som at jeg gråter, skyndter han seg å si at det ikke gjør noe og at jeg kan få synge. Så pleier jeg å si at jeg ikke vil synge likevel, men da sier han alltid at han vil at jeg skal synge.

Da vi var på sykkeltur på fredag, spurte han en gang hvor mamma var og ville dra hjem til henne. Så spurte jeg om han ikke liker meg og heller vil ha mamma. Da fikk jeg en gang til svar at han likte begge to like mye, men nå måtte han hjem til mammaen sin. Så sa han etterpå at jeg godt kunne få bli med hjem til han hvis jeg hadde lyst!

Ellers så vil han også veldig ofte bli med meg til Paris og så spør han ofte om jeg skal til Norge. Så sier jeg at jeg ikke drar med en gang, men at det ikke er så veldig lenge til. Da vil han jammen bli med meg dit også, sier han! Av og til viser jeg han bilder av familien, Max, hytta osv. Han vil veldig gjerne bli med på hytta og fiske krabber! Han er det familiemedlemmet her som er mest nyskjerrig på Norge, det er helt sikkert. Så hvem vet, kanskje har jeg med meg en liten blindpassasjer når jeg kommer hjem i slutten av juni..?

Enda er det sikkert masse jeg har glemt.. Går ikke en dag uten at han får meg til å smile og le over noe han sier eller gjør. Men dere skjønner vel greia, så er vel strengt tatt ikke nødvendig å ramse opp mer;) Det er ikke alt som høres så bra ut når jeg skriver det, er mye søtere i virkeligheten, naturligvis. Skal prøve å ta opp noe på film en gang, for virkelig mange øyeblikk jeg har lyst til å forevige.

Så jeg vil tilslutt bare gjenta at selv om jeg til tider irriterer meg og er lei av å være reservemamma og leve på andres premisser, så får jeg enormt mye igjen. Jeg er fremdeles klar for å bli ferdig snart og ville nok ikke fortsett som au pair videre hvis jeg ble spurt om det. Det er nok nå. Men jeg angrer absolutt ingen ting, jeg tror jeg ikke har lært mer noen gang enn nettopp dette året her. Da tenker jeg ikke på historie, geografi, eller andre fag, men om meg selv, fransk språk og kultur, og har også fått et lite innblikk i alle de ulike sidene ved det å være småbarnsmor. Jeg har med andre ord fått utrolig mange livserfaringer som jeg kommer til å ha stor nytte av senere i livet.

Og med det setter jeg strek for dette innlegget dedikert til Auguste.

Hipp hurra for Auguste!!